Omfavn spørsmålet: Slik søker du den støtten du trenger

I sitt forrige innlegg utforsket forfatteren Chris Anselmo hvorfor det er så vanskelig å be om hjelp. Nå deler han sine tips til hvordan du kan gjøre det med selvtillit.

Av Chris Anselmo

Når vi har det vanskelig, er det viktig å lære seg å si: "Jeg trenger hjelp". Det finnes ingen "riktig" måte å be om hjelp på. Men hvis du vil sette deg selv - og de som hjelper deg - i en best mulig posisjon, bør du vurdere disse fem spørsmålene:

1. Hvilke mentale barrierer hindrer meg i å be om hjelp?

Jeg vil bruke min erfaring med sjeldne sykdommer som dagens eksempel.

I 2010, da sykdomssymptomene mine først manifesterte seg, var stolthet og sårbarhet mine største barrierer. Jeg var så stolt og selvstendig at det gjorde vondt å innrømme at jeg ikke lenger klarte å håndtere det som skjedde med meg. Å be om hjelp ville kreve en grad av sårbarhet og åpenhet som jeg aldri hadde vist før, ikke engang overfor familien min. Men hvis jeg ikke sa noe, ville de finne ut av det på en eller annen måte. Jeg visste at det var bedre å være proaktiv.

Det er viktig å tenke over hvilke(n) barriere(r) som gjør det vanskeligst for deg. Bruk litt tid på å finne ut hva som ligger til grunn for frykten din, og hvordan du kan håndtere den. Jo mer bevisst du blir på hva som holder deg tilbake, jo tryggere og bedre forberedt vil du føle deg når det er tid for å be om hjelp.

2. Hvilken spesifikk hjelp trenger jeg?

Det er fristende å bare slenge ut: "Jeg trenger hjelp!" uten å gå i detalj. Men dette er en vag forespørsel som kan føre til forvirring og etterlate deg i et ubehagelig limbo der du ber om hjelp, men den andre personen ikke aner hva han eller hun skal svare. Ta deg tid til å tenke over hva som ville gjøre livet ditt enklere. Hvilken konkret hjelp trenger du?

I min situasjon visste jeg at hvis jeg ba om hjelp uten å begrunne hvorfor og hvordan, kunne jeg gjøre situasjonen verre. Det ville være en bjørnetjeneste for begge parter. Jeg hadde et desperat behov for emosjonell støtte. Jeg trengte også hjelp til hverdagslige gjøremål, fra klesvask til innkjøp - alt som innebar å bære tunge gjenstander opp trappene.

3. Hvem er best egnet til å hjelpe meg?

Når du vet hvilken hjelp du trenger, er neste skritt å finne ut hvem du skal spørre. Det kan ende opp med at ulike personer gir ulike typer hjelp. Én person kan vanligvis ikke gjøre alt, og det er helt greit. Tenk over styrkene (og svakhetene) til dem du kan spørre. Er noen bedre til å gi emosjonell støtte? Er andre gode problemløsere? Er det noen som har opplevd det samme som deg?

I min situasjon var familie og venner godt egnet til å spille komplementære roller. For emosjonell støtte var det foreldrene og søsteren min jeg trengte. Når det gjaldt de daglige behovene (klesvask, innkjøp osv.), var jeg avhengig av romkameratene mine, siden foreldrene mine bodde i en annen delstat.

4. Hvilke grenser bør ikke overskrides?

Når vi ber om hjelp, glemmer vi ofte å sette passende grenser. Men det er viktig å tenke på dette hvis vi ønsker å unngå ubehageligheter og sårede følelser i fremtiden. Er det et område i livet ditt som er forbudt område? Er det en grense som ikke bør overskrides? Gjør det klart på forhånd.

Jeg visste at romkameratene mine måtte hjelpe meg med tunge gjenstander. Jeg ville ikke at de skulle måtte spørre hver gang før de hjalp til. Men jeg ville ikke at denne automatiske hjelpen skulle omfatte alle aspekter av livet mitt. Det var fortsatt oppgaver jeg ønsket å gjøre selv, som å lage mat og gå turer.

5. Hva er den beste kommunikasjonsstrategien?

Under normale omstendigheter har du kanskje en foretrukket kommunikasjonsmetode - telefon, SMS, e-post, ansikt til ansikt - men når det gjelder å be om hjelp, er ikke alle metoder like effektive. Når du ber om hjelp, er det bedre å gå i detalj og forklare situasjonen din. Et personlig møte eller en telefonsamtale fungerer vanligvis bedre enn en tekstmelding.

Deretter bør du vurdere utrullingsstrategien - vil du fortelle det til alle samtidig, eller vil du ha separate samtaler? Er det én person som har en tendens til å sladre til andre? I så fall kan det være lurt å spørre dem sist. I mitt tilfelle var det snart høsttakkefest, og det var en perfekt anledning til å fortelle det til familien. Da jeg kom tilbake til Boston, fortalte jeg det til romkameratene mine.

Å beom hjelp var et vendepunkt for meg. Livet mitt ville ha vært uendelig mye vanskeligere hvis jeg hadde fortsatt å kjempe alene.

En byrde fra skuldrene mine

Da jeg fortalte det til foreldrene og søsteren min på Thanksgiving, var jeg ærlig og fortalte dem alt . Det var så mye om tilstanden min som jeg tidligere hadde holdt tilbake. Jeg forklarte at jeg var i ferd med å knekke sammen under belastningen og trengte deres støtte. De var sjokkerte over å høre hvor alvorlig sykdommen min var, men forsto at det var et tungt tema å snakke om. Fremfor alt gjentok de at de var glade i meg og tilbød seg å gjøre alt jeg trengte. Da jeg kom tilbake fra Thanksgiving-ferien, var jeg klar til å fortelle det til romkameratene mine, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gå frem. I motsetning til familien min visste de ikke at jeg hadde en sykdom, selv om de merket at jeg begynte å bli langsommere.

Siden jeg er introvert, innså jeg at det ville være for ubehagelig for meg å fortelle dem det ansikt til ansikt. I stedet sendte jeg dem en lang e-post mens jeg var på jobb. På denne måten kunne jeg fortelle dem nøyaktig hva som var galt på avstand. Om kvelden, når vi alle satt foran TV-en, svarte jeg på alle gjenstående spørsmål om prognosen min og hvilken hjelp jeg trengte. De var glade for å kunne hjelpe. Da alle endelig visste det, ble en stor byrde løftet av skuldrene mine, og jeg kunne puste igjen.

Avsluttende tanker

Når jeg ser tilbake på denne viktige perioden i livet mitt, innser jeg at frykten min, selv om den var berettiget, var overdrevet. Selv om omstendighetene tvang meg til det, ble det et vendepunkt for meg å be om hjelp. Livet mitt ville ha vært uendelig mye vanskeligere hvis jeg hadde fortsatt å kjempe alene. Det er aldri morsomt å be om hjelp, men det kan forandre livet. Nøkkelen er å lære seg å komme seg ut av sin egen vei.

Hvis du vil lese mer av Chris Anselmos forfatterskap, kan du besøke nettstedet hans, Hallo, motgang.

MER FRA KNOW RARE